home‎ > ‎

”Restauration” og sluppefolkets reise til Amerika

Restauration og sluppefolkets reise til Amerika/Gunleif Seldal/april 2010/ Copyright

For temmelig nøyaktig 190 år siden ble sluppen ”Restauration” klargjort i Egersund for transportoppdrag langs de skandinaviske kyster. Det var jakten ”Emanuel”, opprinnelig bygget 1802 i Hardanger på oppdrag av egersundrederen Theophilus Bowitz, som hadde blitt ”fortømret” i Egersund og nå fremsto som slupp. Som jakt var drektigheten blitt målt til 6 kommerselester. Sønnen Torger Reiersen Bowitz overtok ”Emanuel” i 1806 og holdt henne under seil til slutten av 1816. Deretter ble hun ”restaurert”. I februar 1820 ble ”Restauration” oppmålt av tollvesenet dersteds og funnet å være drektig 18 ½ kommerselester. Sluppen gjenopptok fraktefarten hun tidligere gikk i som jakt, og hun var ofte innom Stavanger. Fem år senere; vinteren 1825, ble ”Restauration” kjøpt av en gruppe mennesker i ”stablestaden” Stavanger som aktet å utvandre til ”De Nordamerikanske Fristater”.  

Det finnes ingen autentisk illustrasjon av ”Restauration”. Men mange har forsøkt. Her et julekort trolig fra 1925.  (Julekortet er i forfatterens eie).

Initiativtaker og organisator for utvandrergruppen var kvekeren Lars Larsen fra husmannsplassen Jeilane. Plassen lå på ”Cannikets grunde” like ved Stavangers daværende bygrense, så Lars var følgelig ikke innbygger av byen. I 1807 hadde han mønstret på stavangerbriggen ”Ole Smith Ploug” som skipstømmermann, og reisen gikk til Alicante for å ta om bord en ladning salt. På denne tiden raste Napoleonskrigene. Britene hadde iverksatt blokade av Frankrike, og satte press på dobbeltmonarkiet Danmark-Norge for å få dem på sin side i et forbund, noe den danske kronprins motsatte seg. Sist i august dette året ble ”Ole Smith Ploug” på sin retur til Stavanger oppbrakt av den britiske korvetten ”Harlequin” i den engelske kanal. Det skjedde noen dager før britene bombarderte København og tilranet seg den dansk-norske orlogsflåten. Nå hersket krigstilstand mellom partene. Mannskapet på ”Ole Smith Ploug” måtte dermed som så mange andre norske sjømenn tilbringe over sju harde år på britiske fangeskip. Lars ”satt i prisonen” som det het.  

Under fangenskapet ble han og flere av hans medfanger sterkt påvirket av britiske kvekere som hjalp dem i deres store trengsel, og vel hjemme i Stavanger var han sentral i etableringen av Vennenes Samfunn. Tilhengerskaren vokste, men de møtte etter hvert sterk motstand, ikke minst fra geistligheten som nok følte sin maktbase truet, og også fra myndighetene. Kvekermisjonerer fra England og Amerika besøkte Stavanger i 1818 og 1821 for å rettlede menigheten og forsøkte å hjelpe dem overfor myndighetene. Vennene i Stavanger ble også gjort kjent med friheten som hersket i USA. Forholdene i Norge føltes etter hvert uholdbare, og i 1821 ble Kleng Pedersen Hesthammer og Nils Olsen Eide sendt over havet for å undersøke hvilke muligheter USA kunne by på. De returnerte tre år senere med positiv tilbakemelding. Samtidig ble forholdene til øvrigheten ytterligere tilspisset. Dermed var loddet kastet; Kleng reiste tilbake samme år i følge med Andreas Knudsen Stangeland for å legge kjøpe land og tilrettelegge for utvandrernes ankomst. 

Stavangerbriggen Ole Smith Ploug (Hentet fra M. L. Michaelsens bok ”Stavanger Sjøfarts Historie”, 1927)

TTidlig i mai 1825 ankom ”Restauration” Stavanger ført av egersundskipperen Peder Eriksen Meland. Han ble med over Atlanteren som styrmann. Lars i Jeilane ledet arbeidet med å klargjøre sluppen for den store reisen. Det måtte arrangeres mulighet for logi og plass for reisegods, det måtte ordnes med proviant. Lars Olsen Helland fra Stavanger ble hyret som skipper, og han fikk det travelt med å ordne de nødvendige formaliteter. Mannskap skulle hyres, los skulle bestilles, tolletaten informeres, lasten klareres. Dessuten trengtes både mulighet for kommunikasjon med svenske skip og bekreftelse på at passasjerene var friske. Dette ble ordnet av byfogden. Han meddelte skipperen et hemmelig signal og utstedte ”sunnhetspass” for besetning, passasjerer og last. Tre tonn svensk stål i form av stenger og plater ble tatt om bord; i første omgang for å tjene som ballast, senere for ved salg i New York å bidra til reisekassen. Dessuten en kasse firetoms spiker vektig 144 kg. Var det med tanke på husbygging? 

Seks familier hadde skutt inn penger til kjøpet av sluppen. Ifølge utvandrernes eget utsagn og med ”sunnhetspasset” som dokumentasjon talte gruppen 52 personer med smått og stort, besetningen inkludert. Til denne dag har det imidlertid ikke vært mulig å identifisere alle. 47 personer kan med rimelig stor sikkerhet identifiseres. Hertil kommer en kvinne hvis kun fornavn kjennes. Et ektepar som kort etter returnerte til Norge var trolig også med. Men det mangler fortsatt to personer. Den gruppen som kjennes besto av ni ektepar, nitten barn og unge i alderen 3 måneder til 18 år, to enslige kvinner, og resten enslige menn. Med utgangspunkt i bopel ved avreise kom nitten personer fra Stavanger og omegn, åtte fra Jæren og Dalane, atten fra Tysvær, to fra det øvrige Ryfylke og to fra Vest Agder. Etter en hektisk tid var ”Restauration” og utvandrerne endelig klar til avreise. Mandagen den 4. juli kastet besetningen loss, og sluppen gled fra kai. Den store reisen var et faktum. Eller skjedde det egentlig dagen etter? En liten notis datert Stavanger den 7. juli som ble innrykket i ”Den Norske Rigstidende” kan tyde på det: "I Forgaars afreiste herfra fem Bonde-Familier med et dertil anskaffet Skib til America, hvor de vilde nedsætte sig, og vente at finde et Canaans Land. De vare forsynede med Proviant for tre Maaneder. De siges at henhøre til et Religions-Samfund, som i de sidste Aar her i Omegnen har vundet adskillige Medlemmer.”


Fra Christiania-avisen ”Den Norske Rigstidende”.

(Originalen er kopiert og rearrangert av forfatteren)

Denne notisen skapte oppstandelse hos sentrale myndigheter. Allerede fire dager etter, den 29. juli, tilskrev kirke- og undervisningsdepartementet biskop Munch i Kristiansand med anmodning om å fremskaffe opplysninger om utvandrerne; hvor mange som tilhørte kvekersekten, og disses navn. Av biskopens svar fremgår det at 51 personer hadde reist; kun en av disse var kveker, ”nemlig Lars i Geilene”, og han bodde ikke i byen en gang. Ellers kunne Munch berette at Vennenes Samfunn i Stavanger og omegn talte åtte menn og fire kvinner. 

Reisen over Atlanteren ble langvarig; hele 98 døgn, og den bød på rikelig dramatikk men også minneverdige hendelser. Det var i det hele tatt en eventyrlig ferd. Følget stoppet en ukes tid på Madeira der de blant annet ble oppvartet av den amerikanske konsulen, og de fikk tatt om bord nye forsyninger. En snau måneds seilas vest av Madeira nedkom Martha Jørgensdatter, kona til Lars, med en datter. Hun fikk navnet Margaret Allen etter velgjøreren til Lars mens han var i London. Da de nærmet seg Karibien fikk de erfare de værforhold som orkansesongen kan tilby. Mye har blitt skrevet og fortalt om overfarten. Den første som festet historien til papir var Ole Rynning, prestesønnen fra Snåsa som emigrerte i 1837 og kom til det norske settlementet Fox River i Illinois. Han var velutdannet, observant og skrivefør, og innså straks at nordmenn som ville emigrere trengte relevant og pålitelig viten om forholdene i Amerika. Allerede i februar 1838 skrev han boken ” Sandferdig Beretning om Amerika, til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand.” I denne boken finnes et lite kapitel som beskriver opplevelsene til ”Sluppefolket” av 1825. Et utdrag av selve overfarten tas med her, da Ole hadde fått førstehånds opplysninger fra noen av dem som var med:  

”I 1821 kom en Person, ved Navn Kleng Peersen, fra Stavanger Amt i Norge over til Nyjork i de forenede Stater. I 1824 var han en Snartour tilbage i Norge, og ved hans Beretninger om Amerika vaktes hos flere Lysten at reise didhen. Et Udvandringsselskab paa 52 Personer kjøbte en liden Slup for 1800 Spd. som de lastede med Jern for at gaae til Nyjork. Skipperen og Styrmanden vare selv deelagtige i denne Spekulation. De passerede gjennem Kanalen og løbe ind i en liden Udhavn paa Kysten af England, hvor de begyndte at sælge Brændeviin, som der er forbuden Vare. Da de mærkede, hvilken Fare de derved havde udsat sig for, maatte de i største Hast igjen søge tilhavs. Formedelst Skipperens Uvidenhed eller Modvind kom de saa langt Syd, som til Madeiraøerne. Her fandt de en Tønde Madeiraviin svømmende paa Havet, hvilken de halede til sig og begyndte at pumpe og drikke. Da hele Mandskabet var beskjænket, kom Skibet drivende som et Pestskib ind i Havnen, uden Kommando og uden at heise Flag. En Bremer, som laae paa Reden, raabte til dem, at de øieblikkelig maatte heise Flag, dersom de ikke vilde hilses af Fæstningens Kanoner, som virkelig alt vare rettede mod dem; og nu fik omsider en af Passagererne Flaget fat og fik det heiset. Efter disse og flere Farer naaede de endelig Nyjork i Sommeren 1825. De havde i de Hele været 14 Uger fra Stavanger til Amerika, som er den længste Tid, jeg veed nogen Norsk har været underveis. Imidlertid var ingen død paa Søen, og alle Mand vare friske ved Landingen. I Nyjork vakte det almindelig Forundring, at de Norske havde vovet sig over det vide Hav paa saa lidet et Fartøi, hvilket hidtil var uhørt. Af Uvidenhed eller Misforstaaelse havde man bemandet Skibet med flere Mand, end de amerikanske Love tillade, hvorfor der blev lagt Arrest paa Skipper og Skibet med dets Ladning. Nu kan jeg ikke med Vished fortælle, enten Regjeringen af sig selv hævede Arresten, i Betragtning af vore gode Landsmænds Uvidenhed og barnagtige Fremfærd, eller om Qvækerne alt nu havde taget sig af dem; nok er det: Skipperen slap fri, og Skib og Ladning gaves Eierne tilbage. De tabte dog betydeligt ved sammes Salg, som ikke indbragte dem Mere end 400 Daler.” 

”Restauration” i rom sjø (Maleri av Geir Bjørgum. I forfatterens eie.)

Vel kommet i land i New York fikk altså lederne av ”sluppefolket” besøk av tolletaten. Det viste seg da at i forhold til ”Restauration”s drektighet overskred passasjerantallet amerikansk lov med 21 personer. De ble gjort kjent med konsekvensene allerede 14. oktober: en bot på formidable 3150 dollar, beslaglagt slupp og skipper i arrest. Det må ha sett mørkt ut, men de ga ikke opp. Med god hjelp; trolig av kvekere, ble det allerede samme dag sendt en bønn om benådning ledsaget av en lengre forklaring av hvordan denne ulykkelige situasjonen hadde oppstått. Dokumentet ble undertegnet av lederen Lars Larsen, rederen Johannes Steen og skipperen Lars O. Helland.  

Søknaden gikk tydeligvis helt til topps hos myndighetene, og den 5. november ga selveste president John Quincy Adams ordre om at bot skulle ettergis og beslag oppheves på betingelse av at statens utlegg så langt ble betalt. Presidenten brukte disse ord: ”Case of the Norwegian Sloop Restoration. Petition of Johanes Stene and others, - New York, Oct 14, 1825. Under the act of congress of March 3, 1825 relative to passenger ships. Let the penalty and forfeitures be remitted on payment of costs so far as The United States are concerned. J. Q. Adams. November 5, 1825.” Formalitetene var avklart den 15.november.


John Quincy Adams egenhendig utstedte ordre.

(Fra Theodore C. Blegens bok: John Quincy Adams and the Sloop ”Restoration”, 1940)













Denne historien handler isolert sett om en håndfull mennesker som kun ønsket seg åndelig frihet og retten til å bestemme over eget liv. De tok selv initiativ til og organiserte den vågale reisen ”to the Land of the Brave and the Home of the Free”. Sluppefolket var selvsagt uvitende om hvilken enorm historisk betydning deres handling skulle få for Norge, og ”Restauration” har blitt stående som selve symbolet på den norske utvandringen til USA. Hun blir endatil kalt ”Den norske Mayflower” etter skipet som transporterte pilegrimsfedrene fra England til Nordamerika i 1620. De var også forfulgt og søkte frihet. 

I disse dager, nærmere bestemt 15. april, sjøsettes en ny ”Restauration” fra Finnøy. Hun er bygget av Ryfylke Trebåtbyggjeri i regi av Stiftelsen Emigrantskipet Restauration. Hensikten har vært å gjøre denne viktige del av norsk historie levende for nye generasjoner. Prosjektet har latt seg gjennomføre takket være generøse sponsorer fra næringsliv og privatpersoner, fra andre stiftelser og ikke minst en stor venneflokk. Dåpen vil finne sted i Stavanger i juni. Denne sluppen er en replika; det finnes hverken tegninger eller bilebrev. Skrog og rigg er basert på historisk tilgjengelige opplysninger og tradisjonelle byggemetoder. Resultatet av grundig granskning av samtidige protokoller, dokumenter, illustrasjoner, arkeologiske funn og den tids byggemetoder er lagt til grunn. Flere har undret seg over hvordan en jakt på 6 kommerselester kunne forvandles til en slupp med tre ganger større drektighet. 18 ½ kommerselester tilsvarer en lasteevne eller dødvekt på 47,8 tonn etter datidens regelverk. Og de underligste forslag har sett dagens lys. Arthur Rache hadde i 1949 følgende kommentar i Morgenbladet: ”--- Men her er det et dunkelt punkt som det unektelig kunne ha vært morsomt å ha greie på, ikke minst nå når ”Restauration”s fjerne etterkommer ”Oslofjord” skal ta farten opp over Atlanteren. Det står i bøker om ”Restauration”, at den opprinnelig var en hardangerjekt på 6 kommercielester. Og at den ved ombyggingen i 1820 ble på 18 og en halv kommercielest eller 38 tonn. --- Og en ombygging fra 6 til 18 og en halv kommercielest er en så voldsom historie, at den ikke lyder rimelig.” For å bekrefte denne ”voldsomme” historie har stiftelsens faglige råd arbeidet etter det eldgamle motto: ”Let, og du skal finne”. Dette har resultert i følgende hovedmål: Største lengde 16,02 m. (52’ 7”). Største bredde 5,25 m. (17’ 3”). Ønskes flere opplysninger, besøk stiftelsens hjemmeside© www.restauration.no 


”Restauration” klargjøres for sjøsetting. (Foto G. Seldal)

Comments