Brev til ein barndom

Brev til ein barndom - Av Herbjørn Sørebø (1933 - 2003)

Artikkelen er hentet fra “Utvandrere” - Arbeiderbladets emigrasjonsnummer i 1975 til 150 års jubileet for den organiserte utvandring til Amerika.

Ein dag står eg på det gamle loftet med eit gulna brev i i handa og hugsar når det kom slike brev. Bestefar vart blank i andletet, la avisene bort, fann fram brillene, sette seg i gyngestolen.

Det vart stilt.

Alle var stille. Det var brev langveges frå med eit framandt frimerke på. Det var amerikansk, viste eg. Vi hadde ein onkel i Amerika. Det var slike merkelege brev. Ingen andre skreiv slik som på breva frå Amerika. Ein som ikkje kunne lese kjende dei med ein gong, ikkje berre på frimerket, men dei underlege bokstavane. Jamne bokstavar, men alle med skjelv i, mange skjelv i kvar sløyfe, for han som skreiv var så skjelven på handa. Og eg ser at det må ha vore skrive med stort strev. Det må ha teke tid, så fint som det er.

Onkelen i Amerika hadde eg aldri sett. Men eg kjende han liksom. Han måtte vere som bestefar. Dei var brør, og likevel var han onkelen min, og det var rart å tenkje på at han budde så langt t borte når han høyrde oss til. Alle visste kvar det var, og så visste vi det ikkje likevel, for ingen hadde vore der. Vi fann byen på kartet og sa at der er det han bur. Men det var berre ein prikk på kartet, og kor lenge vi såg på denne prikken, så kunne han ikkje fortelje oss noko. Så flakka augo våre rundt i Amerika, vi kom reint på vidotta og var over det heile, for på kartet var ikkje Amerika større. Vi hadde mange slektningar i Bergen og! Såleis vart heile Amerika vårt.

__ __ __

Vi visste mykje om onkelen i Amerika. -- Amerika-onkelen, sa vi. Han hadde reist for lenge sidan, og det var eit forferdeleg ver si ingen om bord i den båten trudde at dei skulle komme levande frå det.

Alt dette visste vi. Og vi visste at han hadde gift seg med ei jente som reiste med den same båten som han, ei jente som var her frå fjorden. Ho ville aldri reise over havet att nokon gong, for ho trudde seg ikkje sterk nok til det, fortalde dei vaksne.

Vi høyrde ofte om den stormen. - Den fæle stormen som Amerika-onkelen var med i, sa vi.

Vi visste at han hadde vore heime ein gong og. Det var lenge sidan. Då møtte alle opp på dampskipskaia og tok imot, men han sprang mest heile vegen heim. Der tok han jord i hendene og gneid inn i det tårevåte andletet sitt. Og da han reiste att, tok han med seg små steinar og furukonglar i kofferten, fortalde dei vaksne. Det var så merkeleg. Vi skjøna det ikkje rett.

«Jeg haaber der har været meget laks i fjorden,» les eg i brevet. Dei skjelvande bokstavane får meg til å kjenne kor nær tanken og ønskjet er. Tid og avstand blir sletta ut. «... og at du har faat frem saa meget lumber at du er tilfreds.»

Lumber, står det i brevet, eit langvegsfarande ord.

Men i denne tanken høyrer det skogane her til — hans barndoms skog.

Han som skreiv brevet og han som fekk det er begge borte. Men tankane dei imellom er levande, og eg ser at eg står i et gammalt hus.

Han fekk døy i sin barndoms skog og. Den siste natta var han så langt borte, stod det i eit brev som kom då han var død. Han hadde fått ei stor furu over seg, fortalde han dei som var hos han.

Og dette hugsar eg medan eg står med det gulna brevet framfor meg og tankane går til ein prikk på kartet over Minnesota, ein liten prikk som heiter St. Paul og er frå min eigen barndom.

__ __ __

Tidleg ein morgon ringjer det på døra. Eg stumlar ut i pyjamas med søvn i augo. Ein kortklipt ung fyr med ein liten ransel over aksla står der og helsar ivrig: - I'm your cousin! sier han.

Det er både sant og usant, så lang veg det er mellom prikken på kartet og mi by-dør.