Den norske utvandringens far.
RASTLØS DRØMMER - SIKKER STIFINNER
Artikkelen er hentet fra “Utvandrere” - Arbeiderbladets emigrasjonsnummer i 1975 til 150 års jubileet for den organiserte utvandring til Amerika

Cleng Peersøn er en omdiskutert person i den norske utvandrersaga. Mange mener han var en uforbederlig romantiker, som aldri brydde seg om sin egen person. Som foraktet denne verdens gods og gull, og bare var ute etter å finne nye muligheter for sine landsmenn i Amerika. Andre derimot hevder at han var asosial og hensynsløs og litt av en storskryter. Det fortelles at han til sine tider foretok seg ting som ikke bare var til gagn.

Han kalte seg «den norske utvandrings far». På den gravstein som hans landsmenn i Texas reiste til hans minne, står: «Cleng Peerson, den første norske emigrant til Amerika. Kom til Amerika i 1821.»
Umiddelbart tenker man seg et organisasjonstalent av de store. En praktisk begavelse som ledet forventningsfulle norske bønder over havet, etter å ha gitt nøktern innsikt i framlevcvílkår. Han vagabonderte selv í tre år der borte før han stilte seg i spissen for de 51 nordmenn som dro over med sluppen «Restauration» i 1825. Eller kanskje han skjelte litt til romantiske forestillinger om et Gosen, hvor prest og fut var like fjerne sorn en sítronlund på Vestlandet.

Når man har bladd seg gjennom Cleng Peersons liv i leksika og romaner , taler mye for at han skjelte til både det ene og det andre -- vel å merke med god vilje og godt hjerte lag. Noen organisasjonsbyråkrat kan han umulig ha vært. Derimot drømte han stort og mye, og var i tillegg velsignet med påtrengende talegaver. Men om han i den grad maktet å rive tilhørerne med at det alene sendte dem over havet - er tvilsomt. Hans begeistring må imidlertid ha vært sterkt medvirkende til at seks familier solgte alt de eide på denne jord for å gi seg det ukjente i vold. Han gir inntrykk av â ha vært en rastløs vandrer, som aldri klarte å slå seg til ro noe sted. Til langt opp i alderdommen må han ha bevart lysten og evnen til stadig â oppleve noe nytt. Denne evnen gjorde at han flere ganger kunne føre sine landsmenn til nye, fine jordområder. Hans teft ble bestemmende for hvor de første norske settlements ble liggende.

For plassere ham, kan det være på sin plass med noen nøkterne tall.
Han ble født i Tysvær, Ryfylke, den 17. .mai 1783, og døpt Kleng Pedersen Hesthammer. Etter å ha bodd noen år i Statene, forandret han dette til Cleng Peerson, som lød mer amerikansk. Han dro til Amerika første gang i 1821, da var han 38 år gammel. Han hadde fått i oppdrag av venner i Norge å undersøke forholdene og mulighetene for en eventuell utvandring. Vennene var hovedsaklig kvekere, som for sin tros skyld følte trange kår hjemme. De ble ikke direkte forfulgt. Men hindringer ble lagt i veien for dem slik at de vanskelig kunne leve í overensstemmelse med sin overbevisning.

Cleng Peerson ble selv, ifølge historien, aldri overbevist om noe som helst, men han hadde stor sympati for kvekerne. Sammen med en annen nordmann, Knut Olsen Eide, dro han over og ble borte i tre år. Han livnærte seg ved tilfeldig arbeid. Egentlig var han utdannet snekker, men han klarte aldri å holde seg beskjeftiget med en arbeid lenge om gangen. I Amerika var han dessuten hele tida på vandring for â finne fram til den beste jorda for de nordmenn som ville over. 

Ved hjernkomsten er det mulig Cleng Peerson lot fantasien løpe fritt. Han skal ha gitt livfulle skildringer av ville fasaner og høns, ville bær, nøtter og frukter og vann som var fulle av både hummer og krabbe. I alle fall fortalte han om den nye verden i de trange stuene i Ryfylke på en slik måte at den ene etter den andre bestemte seg for å dra. Ord som storskryter og løgnhals måtte han også finne seg i â høre, men det var helst fra annet hold.
I Amerika hadde han sørget for kjøp av jord i et område i den nordvestre delen av staten New York, et område som ble kalt Kendall, og hvor mange av innvandrerne holdt til en ti års tid. Da lot en stor del av dem seg føre videre til Fox River Valley i staten Illinois. Et sted Cleng Peerson hadde funnet í sin ivrige stifinnervirksomhet.

At han ikke alltid maktet å holde de fagre ord han kom med, om det beretter historien i forbindelse med de første innvandrerne. Han hadde lovt at husvære skulle stå klart til dem når de ankom. Noe som senere viste seg ikke å holde stikk. På grunn av sykdom og andre viderverdigheter, var det bare bygd en eneste hytte, som den første tida måtte huse alle de 53 menneskene fra pen «Restauration». Dette var sent på høsten, og det holdt hardt med å få satt opp et par hytter til for vínterstormene slo ned over dem. Misnøye, skuffelse og sykdom bidro til at mange lengtet hjem til Norge, i alle fall den første vinteren.

Cleng Peerson ble sannsynligvis ikke bare velsignede “ord til del, verken i denne tida eller seinere. Men sin ustadighet og vandringslyst til tross klarte han holde seg hele åtte år i det omtalte Kendall hvor han hjalp sine landsmenn på alle måter. Han hadde ikke bare håndlag med praktiske ting, men han snakket naturligvis utmerket engelsk, språkkunnskaper det var smått bevendt med hos de første norske utvandrerne. I tillegg kunne han gjøre seg forståelig på fransk og tysk, og kom etter hvert til å beherske et par, tre indianerdíalekter. Indianere hadde han til tider vennskapelig forbindelse med. Noe som kunne komme godt med når han var ute på lange vandringer i villmarka. Vandringer som kunne vare i uker. Da hadde han ikke engang med seg våpen. Noe som for oss kan virke ganske ufattelig.

Et trekk ved Cleng Peerson som også taler til hans fordel, er den utrolige nøysomhet han la for dagen. Han var aldri ute etter â berike seg verken på penger eller jord. Med jevne mellomrom eide han en jordflekk, som han siden solgte eller ga bort. Han hadde ikke ro til å være bonde. Det meste av tida eide han stort sett bare det han sto og gikk í. På sine gamle dager, da han hadde slått seg ned i Bosque County i Texas, ble han tildelt noen mål jord av den amerikanske stat som takk for at han hadde brakt så mange solide norske bønder til Amerika. Familielivet var det dårlig med for Cleng Peerson`s vedkommende. Enda han i følge historien skal ha «vært svært plaget av det begjær som driver mann til kvinne». Ved mer eller mindre uheldige omstendigheter endte han som ganske ung opp i et ekteskap med en dame ved navn Anne Cathrine Sælinger, en rik kvinne som eide verft og skipsparter. Men hun var 40 år eldre enn Cleng. Sannsynligvis ble det skumlet en del om grunnen til at han giftet seg over sin stand, til penger og posisjon. Lykkelig ble han i alle fall ikke, og det meste av tida skal han ha holdt seg langt borte fra sin ektepartner. Noe som ikke vitner om den store gløden. Det meste av sitt voksne liv levde han derfor alene.
Først i sitt 60. år giftet han seg på ny - men en ung svensk pike som var 40 år yngre enn ham! Men den lykken ble kortvarig.

Som nevnt klarte ikke Cleng Peerson det strevsomme nybyggerlivet i lengden. Etter en tid dro han også vekk fra Fox River Valley, og endte i Shelby County i Missouri. En del nordmenn brøt opp og fulgte ham dit.
I året 1838 er Cleng i Norge for å skaffe utvandrere til Shelby. Han klarte å samle en liten flokk på fem menn og sju kvinner. Den tredje og siste reisen til hjemlandet ble foretatt i 1842, da var han 61 år gammel. Året etter dro han tilbake til Statene med åtti emigranter. 

Cleng Peerson ble boende í Shelby til 1847, da han sluttet seg til den såkalte Bishop Hill-kolonien, en slags «kommunistisk» koloni stiftet av svensken Erik Janson, som var sterkt religiøs. De strenge regler for hvordan man skulle leve i denne kolonien, maktet ikke Cleng å overholde i lengden. Og så i 1849 drar han til Texas, hvor han holdt seg til han døde i 1865. Om sine inntrykk derfra har han sagt: «De ville druer synes å være hele landet over. De norske befinner seg meget vel. De er alle ved god sunnhet og har en hel del land, noen av dem en hel seksjon. Men jeg kan ikke like de norskes fremgangsmåte i å bosette seg så tett sammen og ikke spre seg mer omkring. Med bedrøvelse ser jeg hvordan tusener av våre landsmenn stuer seg ned i det nordlige Wisconsin, Minnesota og Iowa, mens de kunne funnet langt bedre land og klima tusen mil lenger syd. Jeg har gjort mitt beste og forsøkt å overbevise mange, men alt forgjeves» 16. desember 1865 døde han, 83 år gammel.