home‎ > ‎

Glimt fra Fox River

Glimt fra Fox River

Av Gunleif Seldal

Høsten 2008 var en gruppe bestående av medlemmer fra Leiv Eriksson Lodge, Sandnes og Jæren, og andre interesserte på besøk i USA. Vi skulle gå i emigrantenes fotspor, og i siste halvdel av september var turen kommet til Fox River Settlement i LaSalle County, Illinois. Dette var det andre norske settlement i USA, og den norske bosetningen der begynte i 1834. Området der de første norske slo seg til var ikke oppmålt på den tiden, ei heller inndelt i ”townships” i sin nåværende form, så Fox River settlementet gikk offisielt under navnet Mission. Kan hende hadde det vært en misjonsstasjon her. Jesuittene satte tidlig spor etter seg i den nye verden. Eller kanskje navnet speiler en ”military mission”? BlackHawk-krigen ble avsluttet året i forveien. En nordmann som falt i disse kampene ble begravet ikke langt derfra. I dag omfattes settlementet av følgende townships: Mission, Miller, og deler av Rutland. Mission og Rutland grenser til østre bredd av Fox River. 


Parti av Fox River. Bildet er tatt like ved den nye broen og viser østbredden badet i kveldssol. Enkelte ”Sloopers” hadde eiendom helt ned til elvebredden.


 Fox River Settlement viste seg fra sin beste side under vårt besøk. Sensommeren bød på nydelig vær, og representanter fra den lokale Sons of Norway lodgen i Norway tok oss vel imot og viste oss rundt, både i museet og i den lokale ”krambua” som på sett og vis var et museum i seg selv. 


I Norway finner vi også hovedkvarteret for organisasjonen The Norwegian Slooper Society of America.

Slettelandet eller prærien har blitt forvandlet til dyrket land som gir rike avlinger over alt. Det er for det meste mais og soyabønner som dyrkes. Enorme åkre der maisen var i ferd med å bli fullmoden sto klar til å høstes da vi var der. Når en ser ut over det enorme og grøderike slettelandet i dag er det underlig å tenke på hvordan forholdene var her for over 170 år siden da de første norske skulle sette bo. 



Åkre så langt øyet kan se.


Whoops! Har flyet styrtet? Maisåker i bakgrunnen.

Det finnes heldigvis noen beskrivelser av hvordan forholdene i Fox River var på 1830-tallet. Her er tatt med fire øyenvitneskildringer som alle representerer interessante, og til dels ulike, måter å se ting på. En ”yankee”-nabo til sluppefolket i Fox River ved navn Thomas Parr ga en malende beskrivelse av forholdene den første tiden: ”Jeg kom til Illinois omkring 20. april 1834. På den tiden var Illinois et jomfruelig land. I 1835 dro jeg til kontoret for salg av land i Chicago som på den tiden var en meget liten by. Et stort antall nybyggere ankom hver eneste dag for å innta eiendommene de hadde kjøpt. En kunne se dem komme med sine prærieskonnerter dratt av to eller tre oksespann gjennom det høye gresset, fra knehøyde til mannshøyde, i følge med en myggsverm om hodet; omtrent på størrelse med en bisverm. Chicago var på den tiden det mest sumpete jeg noensinne hadde sett. Fra Berry’s Point til Chicago; omtrent 10 miles (16 km), vadet vi omtrent til knes i vann hele strekningen. Bygningene i Chicago var en slags tømmerhytter plassert rett i gjørmen. Vi fikk kjøpt vårt land og kom hjem. Temmelig ville tider; vi jaget prærieulver og skremte opp hele flokker av ”deer”, traner, gjess og ender. Det var en god del indianere i området, og vi så knapt nok bedre ut selv.” 


Et nybyggerfølge på vei vestover. Disse har nok passert slettelandet i midt-vesten og er på vei over fjellene, kanskje langs ”The Mormon Trail” til Utah?

Sjur Jørgensen Haaheim fra Ulvik i Hardanger kom til Fox River i 1836. Han hadde sammen med kone og barn reist over Gøteborg og ankom New York den 5. juli med briggen ”Agnes”. Sjur nedfelte sitt førsteinntrykk på papir i 1839 på denne måten: ”Vi trodde vi skulle finne våre landsmenn leve i de beste forhold her. Men dessverre, da vi kom til stedet der deres hjem var antatt å skulle være, så vi bare noen få hytter som i mangel av bedre sammenligning minnet om krøtterskur i Bergens stift, og vi kunne se både himmel og jord gjennom veggene.” Ikke å undres over at familien returnerte til Norge kort tid etter. Etter hjemkomsten ga han i 1842 ut en bok der han skildret alle de ulykker som hadde vederfaret ham og hans familie under oppholdet i Amerika.

      To andre nordmenn, Johansen og Bache, skrev i 1839: ”Et vanlig våningshus bygges her i løpet av en dag; i det minste opp til taket. Veggene er så glisne at det mange steder er tre til fire tommer mellom hver stokk, og om vinteren må disse sprekkene tettes med trebiter og leire for å få huset noenlunde tett. Noe av denne tetningen faller ut og etterlater huller som er så store at en katt nesten uhindret kan ta seg inn og ut. Folk har sjelden mer enn et rom, og dette må tjene som kjøkken, spiserom og soverom. Loftet ovenpå er langt fra så tett som et vanlig høyloft i Norge, og dette må tjene som soverom når det er flere personer i huset enn det er plass til nede. Under slike boforhold, som er så utsatt for trekk og snøfokk at sengene tidvis er dekket med en fot tung snø om morgenen, er det høyst sannsynlig skadelig for helsen til de som er vant med lune og varme hus.

      Prestesønnen Ole Rynning som kom dit i 1837 hadde et mer pragmatisk syn på denne byggeskikken og uttalte: ”Før landet er bragt i en sådan tilstand at det kan fø en mann er det neppe klokt å inverstere penger i kostbare våningshus”. 


Hus bygget i 1840 av Gunnul Olson Vindeg. Så husene i Fox River noenlunde slik ut? Gunnul var fra Rollag i Telemark. Han reiste i 1839 med familien over Gøteborg, ankom New York den 2. oktober og bosatte seg i Christiana, Dane Co., Wisconsin.

      Den nærmest berømte Johannes Pedersen Nordboe fra Ringebu som kom til Kendall, New York, i 1832 flyttet også vestover. Han var en usedvanlig skarp iakttager. Her er et utdrag av hva han skrev i 1837: ”Landet i staten Illinois består for det meste av prærie. Her er lite skog unntatt langs elver og bekker. Somrene er usedvanlig vakre. Da er hele landet, både skogland og prærie, dekket av gress og blomster i alle farger som blomstrer fra tidlig vår til sent på høsten. Når noen blomstrer av spretter andre ut. Noen varianter med store gule blomster har tre og en halv meter lange stilker om høsten. Sommeren kan sammenlignes med et jordisk paradis.

      Skogen består for det meste av eik, valnøtt i tre varianter, og små hasselbusker. De bærer alle store mengder nøtter som passer godt for mennesker, også svin har stor nytte av dem. Her er mengder av stikkelsbær og de er gode. Noen sædertrær vokser i tørre hellinger eller sandete bakker nær elvene. Villeplene er sure, og også kirsebærene, men noen av plommene er søte og gode.

      Her er mengder av ”deer” (av hjorteslekten). Det er helst indianerne som jakter på dem, for andre har ikke tid til slikt. Her er også en god del prærieulv men de er små og ufarlige, skjønt sauene må beskyttes nå. Her er også en god del præriehøns som likner litt på ”heathcocks” (en slags rype eller orrfugl) i størrelse og farge, men har en annen form. På denne tiden av året kaller de hver morgen med en lyd som likner hannduer. De skader mais, hvete og så videre, det samme gjør også ringduer, trost, ekorn og andre. Ulvene gjør skade på gresskarene. Her er også bjørn, men de gjør ingen skade.

      Her finnes kun en og annen skunk, men der er en del vaskebjørn og mår. Her er også mange varianter av ekorn, og også ”weasel” (en slags røyskatt). Noen dreper høns. Villkattene er store som halvvoksne hunder, de har en brunstripet pels og er veldig sky. De holder seg i høyden, i huler eller i  tykk underskog.

      Her er mange fiskeslag i elvene, men dessverre liten tid til å fange dem. Jakt og fiske er indianernes gjøremål. Her er gjørmeskilpadder i nesten alle elver og bekker, og også flere slangearter. Klapperslangen er ikke så farlig som det sies. Den er ikke giftigere enn huggormen vi har i Norge. Den er omtrent av samme lengde men noe tykkere, er gulbrun på farge med svarte flekker. I overkjeven har den fire hoggtenner; to på hver side, og på enden av halen har den bittesmå kuler på størrelse med erter, som gnisser mot hverandre og lager lyd som en flue. Enkelte andre slanger er nesten verre, spesiellt ”copperheads” (nord-amerikansk giftslange). Sist sommer mistet vi en stor kalv. Hadde kalven vært hjemme kunne vi berget den, men den var i skogen.”

      Johannes Nordboe flyttet med familien til Texas noe før Cleng Peerson. Han dro tilbake til Illinois for å hente de overlevende barna til slupperen Jørgen Johnsen Heskja som døde i den forferdelige koleraepedemien i 1849.

 

      Beskrivelsene ovenfor er hentet fra J. Hart Rosdails bok ”The Sloopers. Their Ancestry and Posterity.” Nordmennene skrev selvsagt på norsk, og Rosdail oversatte innholdet til engelsk. Vær oppmerksom på at forfatteren har tilbakeført beskrivelsene til norsk, så de vil ikke representere autentiske sitater. Videre er flora og fauna noe ulik norske forhold. Det er derfor vanskelig å finne en presis oversettelse av navn på enkelte arter som ikke eksisterer i Norge. Forfatteren har fartet rundt hele den nordlige hemisfære; fra Norges vestkyst til Russlands østkyst, fra Canadas vestkyst til New Foundland. Bjørketrær vokser over alt og er tilsynelatende like, men ved nøyere betraktning viser det seg at bladene har ulik fasong.

 

Townships i LaSalle County, Illinois. 
Comments