To Sveibuer kjører gjennem Syd- og Nord-Dakota.

I found this article in our local newspaper Haugesunds Avis, printed May 6. 1935. It's about at trip from Montana to visit some Norwegians living in Dakota, mainly from Sveio north of Haugesund. Of course in Norwegian but hopefully it will be of some interest for some of you.

 

 To Sveibuer kjører gjennem Syd- og Nord-Dakota.

 

Og forteller om utflyttede nordmenn fra distriktene våre som de traff på sin vei.

 

En utflyttet Sveibu som nu bor i Montana har sendt oss en korrespondanse som han også har hatt inne i den norsk-amerikanske avis "Visergutten". Det gjelder en tur gjennem Nord- og Syd-Dakota.

 

Vi planla turen og starten blev satt til 15. juni 1934. Mutt var den som skulde se å få nistekurven istand for turen, så han hadde et par travle dager; men om kvelden før avreisen var alt pakket og blitt anbragt i Chevrolet'en for en tidlig start om morgenen. Og før klokken 4 var vi på ferde. Klokken litt før 7 kom vi inn til vår nærmeste by Chinock, og her hadde Mutt nogen innkjøp å gjøre. Og så bar det til gasolin-stasjonen for å få gasolin og veikart. Så  bar det østover på hovedvei nr. 2, Jeff med hjulet og Mutt som kartmann og navigatør. Vei nr. 2 fra Chikago øst, følger for det meste hovedlinjen av Great Northern banen som er anlagt gjennem Milk River Valley og som kanskje er Montanas fruktbareste dalstrøk. Her så all avling lovende ut, da der brukes meget kunstig vanding. Her avles sukkerroer som blir gjort til sukker i Chinock, hvor der er en stor sukkerfabrikk, som kan håndtere rundtom tusen tonn av roer i døgnet. Veien var i  god stand så det tok oss ikke lenge før vi fikk Malta i sikte, og her foreslo Mutt at vi skulle gjøre holdt og få oss noget å spise. Vi kjørte inn under nogen store skyggetrær nær elvekanten, hvor vi nød vårt første måltid på turen. Malta er en trivelig liten by, og nettop da var det en stor trafikk inn og ut av byen, da Onkel Sam hadde på tusenvis av menn ute på prerielandet rundt byen og brekket op sten som senere skulde brukes i den store dammen over Missourifloden syd for Glasgow, Montana. Stenen blev kjørt på store lastebiler til byen og lagret op i store hauger langs jernbanelinjen for senere å sendes til anleggsplassen. Her var over 50 trucks i stadig virksomhet med en minstefart av 50 mil i timen, og da veien nylig var blitt gruslagt så sang småstenene rundt om ørene på oss hver gang vi møtte en av disse store sekshjulte kassene i full fart. Men vi kom da ut av det uten uheld. Etter et par timers stans var vi atter på farten, og neste by er Saco. Her var det også folksomt med regjeringsarbeidere. Glasgow er vårt neste stoppested, for bilen skulde også ha noget til å vederkvege sig på iblandt, og så snart som beholderne var fylt bar det avsted østover. Men fra Glasgow til Wolf Point gikk det helst sent med oss for her var man i travel virksomhet med å spre olje på veien, og her var en herskares mengde av allslags maskineri, som en hadde å passere foruten å nevne all løs grus som var lagret, somme steder midt i veien og andre steder igjen på hver veikant. I Wolf Point stoppet vi også og fikk oss et veikart av Nord-Dakota; var litt i stuss om hvilken vei vi nu skulde ta som vilde være den korteste og beste til Bowman, N.D. Bestemte oss så for å følge nr. 2 til Williston, og så syd på nr. 85 som går fra Williston til Bowman. Kom til en turistcamp ca. 4 mil vest for Williston kl. litt over 6, og overnattet der. Denne camp er like på veiskillet hvor nr. 85 forlater vei nr. 2, så hvis man kommer fra vest slipper man å kjøre de fire mil inn til byen. Neste morgen bar det sydover. - Kjørte over den nesten nye bro over Missourifloden straks ovenfor Williston, og om en halv times tid var vi i byen Alexandria. Neste by var Arnegård, og så kom vi til Watford City. Her er mange Fitjarbuer som har slått sig ned her, og følgende uke skulde disse gjeve vikinger samles til stevne i denne trivelige by, og det var ikke fritt for at vi også ønsket at vi var Fitjarbu, men bere oss, vi var bare Sveibuer, og derfor så kjørte vi gjennem byen uten å stanse. Landskapet fra Watford City er svært bølgeformet og vildt for nu nærmer vi oss de så meget bekjente Nord Dakota "Bad Lands", og jamen bærer det navnet med ære også. Litre (?) Missourifloden kommer buktende ned gjennem denne ørken, og ligger mange tusen fot lavere enn landskapet på begge sider. Men staten N.D. har bygget en prektig vei gjennem vildnisset, så ned- såvel som opkjøringen er nesten som en skulde reise på slette prerien. Belfield er neste by, og her stoppet vi, hadde middag og fyllte på litt gass. Og her fortalte de oss at Bowman var neste by og ca. 60 mil syd. Og så bar det avsted igjen og vi var i Bowman rundt om kl. 3 på etterm. I Bowman har en av våre gamle barndomskamerater sitt hjem, nemlig John Sveibu, og han prøvde vi å finne, men forgjeves. Hvem vi spurte kjente karen, men ingen hadde sett ham de siste dager. Så tenkte vi som så: ja, ja, John, du vil kanskje slippe oss etpar dager, men finnes skal du om vi så skal kalde op guvernør Langer og få ham til å sende ut militsen i Nord Dakota for å hjelpe oss å finne dig.

Så bar det vestover på hovedvei nr. 12 til byen Rhame, og her traff vi en sveibu, Nils Tveitalie, som var innehaver av en Kaffiståva i byen. Nils var en av de tidligste settlere syd fra byen, men hadde sluttet å farme for nogen år siden og var nu bymann. Fra Rhame kjørte vi sydover på vei til Karinen, Syd Dakota, og ca. 16 mil syd fra byen bor nogen av våre slektniger, nemlig mr. og mrs. Mandius Siverson. Mandius er sønn av velkjente hederspar Syvert og Kari Sveen, som begge nu er døde, og konen Nilla er datter til gamle Skule-Nils på Åse, og nu tenkte vi at de sandelig skulde få et uventet besøk av langfarendes fanter. Kjørte inn på tunet, og der ser vi Nilla gjennem kjøkkenglasset. Hun kommer ut, ser karene over, men har ingen anelse om hvem vi er til vi åpenbarer oss. Det er vel 28 år siden vi sist så hverandre, så det var ikke ventendes at vi kunde gjenkjenne hverandre etter så lang tids forløp. Husbonden selv var ikke hjemme for øieblikket, men vi kunde se ham og sønnen - Richard fra tunet, hvor de arbeidet, og så bar det over der med oss også for å hilse på dem. Det var nesten 30 år siden vi hadde sett hverandre, så vi hadde til å forklare hvem vi var, og etter et kraftig håndtrykk bar det hjem til huset med oss alle. Og det varte ikke lenge før vi var i en livlig passiar om minner og folk i hjembygden Sveio. Ja, det led langt frem på morgenkvisten før vi tok vet til oss og gikk til ro. Neste dag var søndag, og Siverson foreslo at vi alle skulde ta en tur til Ladner og besøke deres eldste datter Selma, som er gift med en Arnold Gunderson. Og avsted bar det i to biler. Vi kom frem ved middagstider. Her hadde vi middag og en hyggelig visitt. Nogen mil syd for Ladner bor en annen sveibu som vi også likte å slå kloen i, når vi var så langt, og det var Torkel Johnson. Torkel er født og opvokset på gården Nesheim i Sveio, og var godt kjent med Mutts folk derhjemme. Gunderson slo også følge med oss, så vi var et helt følge som kjørte inn på tunet hos Torkel. Torkel selv satt inne i huset og passiarte med en av sine naboer og tenkte på fred og ingen fare, og på utsiden stod der tre fremmede biler fulle med folk som vilde hilse på gubben. Mrs. Johnson kom ut først for å se hvem alle disse fremmede var,- mrs. Johnson er fra Svinelid i Skjold - og etter at vi hadde forvisset hende om at vi alle var skikkelige folk, blev vi innbuden. Og her fikk vi hilse på far sjøl i stua. I sine yngre år for Torkel tilsjøs men kom til Amerika i midten av 80 årene. For ca. 20 år siden kom han til Ladner og tok sig homestead land og driver nu for det meste med saueavl og kreaturer, samt litt blandet farming. Tiden var kort så vi hadde til å si farvel etter nogen timers forløp, og vi drog så tilbake til Sivertsens hjem for natten. Neste dag bar det østover med mrs. Sivertson som veiviser. Etter en tids forløp spurte vi om han hadde nogen kjennskap til hvor John Sveibu opholdt sig for øieblikket, og Peder startet å ringe op i telefonen til denne og hin, og tilslutt så fant han ut, at han skulde opholde sig hos en Carl Knutson ca. 7 mil syd fra der hvor Peter bodde, og så blev det bestemt at mrs. Sivertson og Mutt skulde bli igjen og Peder og Jeff skulde avsted og finne John. Plassen fant vi, en saue ranch, men ingen John. Derimot fant vi en Bremnes'ing, som skulde forklare oss at hvis vi vilde kjøre så mange mil vest igjen, så skulde vi finne ham. Og avsted bar det med full fart, for nu skulde karen fakkes. Vi fant også farmen og tractoren han kjørte, men der var ingen John i sikte nogen plass. Tractoren var kjørt inn på tunet og vannbeholderen var varm, så der var tydelige merker at John hadde vært her for nogen øieblikke siden. Men hvor var han nu? - Vi strakte nakken og speidet rundt i alle retninger og med ett peker Peder mot vest og sier: der er han. Og sandelig om det ikke er et hode som beveger sig ca. en mil vest. Resten av fyren kann vi ikke se, da han er nede i et dalføre. I bilen bar det med oss i en farlig fart, og snart er vi på langsiden av vår gamle snille lekekamerat fra barndomsdagene hjemme i Norge. - Sist vi så hverandre var om våren 1911, og da var John krambugutt hos Mikal Ness i Haugesund. Vi stopper bilen, sier hallo, og byr John å få kjøre med oss hjem, som han mottar. Vi prater om ditt og datt til å begynne med, og John kiker og skjegler over mot den fremmede hver gang han tror at jeg ikke iakttar ham. Spør så hvor den fremmede er fra. Fra Montana, er svaret. Kiker igjen og spør hvor langt vest i Montana. H-m, ca. 4 hundre mil, er svaret. John gjør store øine som om han vilde se rett igjennem mig, og sier: Ditt ansikt er mig bekjent, men du er for stor til den mann jeg har i tankene. Og da hadde vi å spørre hvem han satt og tenkte på. Og svaret kom, at det var Jeff. Og så var det ingen råd enn at vi hadde til å overgi oss og erkjenne hvem vi var. Ja, det var svært gildt å få møtes igjen, men samværet blev så altfor kort. John blev så med til Peders plass, for han likte også å få hilse på Mutt, som var ham bekjent fra Norge. Etter en times passiar måtte vi si farvell og takk for kjært besøk hos Erickson.

Vi tok John med oss et stykke på veien, da han likte å komme tilbake til Knutsen samme kveld. Neste dag fikk vi ordre om at vi fikk ikke lov å forlate plassen hos Sivertsen for idag skulde vi besøke med dem. Og så blev det. Og nu blev det pratet om løst og fast, om gammelt og nytt fra gamle Sveio, og før vi viste ordet av det var det kveld. Neste dag tok vi en tur nordvest fra Sivertsens og hilste på familien etter Peder Økland. Peder døde for et par år siden, men enken og nogen voksne sønner styrer farmen. Mrs. Økland er fra Eikeland i Valestrand, har også en bror som lever i nabolaget, nemlig Lars Egeland. Samson Lier med frue besøkte vi også. Mrs. Lier er datter av den så velkjente fanejunker Johannes Førde i Førde, Sunnhordaland. Kom tilbake til Sivertsens i skumringen og dette var siste natten, da vi var bestemt på å dra hjemover neste morgen. Og således blev det. Nu hadde vi gått til "jestabords" i hele 4 dager og blitt opvartet som storkarer hvor vi kom, så det var med vemod å slite sig løs og by farvel. Men det var ingen anden råd, for hjem igjen måtte vi. Og klokken 10 torsdag formiddag satte vi kursen for hjemmet igjen.

Hjemveien blev bestemt en annen en den vi gikk østover på. Tok U.S. hovedvei nr. 12 til Baker, Montana, og derfra til Beach, N.D., så vest på U.S. nr. 10 til Glendive, Montana, og derfra til Circle. Så nord til Wolf Point. Her kom vi tilbake på U.S. nr. 2 igjen. Wolf Point var så langt vi rakk den første dagen. Vi overnattet der i en turist camp. Neste middag var vi tilbake i Chinook igjen, og før solnedgang var vi hjemme og fandt alt i den skjønneste orden etter 7 dagers fravær. Til alle dere som leser "Haugesunds Avis" som vi besøkte, sender vi vår beste hilsen, og takk for samværet. Håper å se dere alle sammen til sommeren så skal vi ha en Sveibu reunion herute i Bearpaw-fjellene blandt skogklædte åser og rindende kilder, og hvor pepersvendene vokser på hver annen busk.

Velkommen!

Venligst Mutt og Jeff.

 

-----Opprinnelig melding----- Fra: norway-bounces@rootsweb.com [mailto:norway-bounces@rootsweb.com

På vegne av Jostein Austrheim

Sendt: 26. november 2010 19:06 Til: norway@rootsweb.com Emne: [NOR] A Dakota-trip in 1934