Fox River Regiment og dets sjef

Av Gunnleif Taraldson Seldal

Blant de mange nordmenn som på 1800-tallet dro hinsides Atlanteren for å skape seg et bedre liv var det flere som satte dype spor etter seg i amerikansk historie. Oberst Hans Christian Heg, postmannen ”Snowshoe” Thompson og senator Knute Nelson for å nevne noen få. Også blant immigrantenes etterkommere finnes mange som utmerket seg på ærefullt vis. Flere har blitt behørig omtalt, og deres bragder er velkjent på begge sider av havet. Men det finnes også noen som er lite kjent i Norge. En av disse er Lieutenant Colonel Porter C. Olson som i en periode under den amerikanske borgerkrigen ledet 36th Regiment Illinois Volunteers i mange slag.

Porter Chamberlain Olson så dagens lys den 11. april 1832 i landsbyen Manchester i Niagara County, upstate New York. Han hadde 50 prosent blod fra Ryfylke i årene. Faren var nemlig Ole Olsen fra gården Hetletvedt på Ombo; skoleholderen som sammen med flere andre valgte å forlate Norge i 1825 for å finne åndelig frihet i USA. ”Restauration” bragte dem trygt over havet, og Ole fulgte den største gruppen som dro nordvestover og satte seg bo i Murray Township, Orleans County. Ole, ungkar som han var, trakk videre vestover og tok seg arbeid på en papirfabrikk ved Niagara Falls. Omkring 1829 ektet han Sarah Porter Chamberlain, en pike av amerikansk ætt. Paret fikk flere barn her; Bertha Ann i 1830, og Søren Luther i 1834.

Scene fra slaget ved Stone River (Litografi av Kurz og Allison, Chicago)Porter ble av samtiden betegnet som en beskjeden og likefrem mann, og inngående personlig kjennskap var nødvendig for fullt ut å forstå de mange kvaliteter ved hans karakter. Regimenthistorikerne Bennett og Haigh skriver at nest etter avdøde Miller sto ingen høyere og nøt varmere følelser hos sine menn enn Lieutenant Colonel Porter C. Olson. Det er gjerne i trengselstider at store ledere trer fram, og noen av dem besitter den unike evne det er å fremheve sine medarbeidere i stedet for egen person. Porters rapport fra slaget taler for seg selv:

Om morgenen den 31. desember, kort etter daggry, rykket fienden fram med stor styrke fra skogbrynet bortenfor bomullsmarken overfor vår høyre flanke. De kom på skrå over marken. Etter å ha nådd foten av høyden dreide de halvt venstre og kom mot oss direkte i front. Da fienden hadde avansert tilstrekkelig langt opp i bakken til å komme i sikte beordret oberst Greusel regimentet til å avgi ild, noe vi øyeblikkelig adlød. Vi engasjerte fienden på kort hold; linjene var ikke over 50 m fra hverandre. Etter noen få salver ga regimentet som støttet vår høyre flanke etter. I denne situasjonen kjempet vi nesten en halvtime da oberst Greusel beordret regimentet til angrep. Fienden flyktet i stor forvirring tvers over bomullsmarken inn i skogen til venstre for oss og etterlot mange av sine døde og sårede på marken. Vi pøste en ødeleggende ild på dem under retretten inntil de var utenfor rekkevidde.

36th gjenopptok stillingen på høyden, og støtten på vår høyre flanke kom fram. På denne tiden ble general Sill drept, og oberst Greusel tok kommandoen over brigaden. En frisk fiendebrigade rykket fram fra samme retning som den første hadde kommet, og i strålende orden. Vi åpnet ild mot dem med fryktelig effekt. Igjen vek regimentet på vår høyre flanke tilbake, og igjen var vi forlatt uten støtte. I denne situasjonen kjempet vi til ammunisjonen tok slutt, og fienden hadde fullstendig omgått vår høyre flanke. Nå beordret major Miller regimentet å falle tilbake. Under retretten ble major Miller såret, og kommandoen falt på meg. Kl. 0800 forflyttet vi oss bakenfor maisåkeren til skogbrynet; omtrent 500 m til høyre for Wilkinson Pike og 3 km fra Murfreesborough. Her traff jeg general Sheridan og rapporterte at regimentet var lens for ammunisjon, og at jeg ville være klar til innsats så snart jeg fikk ny. Vi hadde lidd alvorlig ved å motstå det overtallige angrepet. Jeg hadde nå kun 140 mann. Regimentet hadde ytt hardnakket motstand, mye takket være oberst N. Greusel for hans tapre dirigering av regimentet før han ble kalt bort.

Dagen var ennå ikke over for vårt regiment. I totiden om ettermiddagen hadde de fått tak i ammunisjon og var igjen på vei til fronten. Her kom de under kraftig artilleriild. Porter skriver: “En 12-punders granat slo ned til høyre i regimentet og drepte Løytnant Soren L. Olson (en tapper og trofast offiser som ledet kompani F) og korporal Riggs, og såret tre andre.” Slik hedret Porter sin bror. Etter hvert stilnet kampene av, og regimentet kom senere ikke i ildlinjen, men tapene hadde vært enorme. I slutten av sin rapport skriver Porter: ”Under hele slaget oppførte regimentet seg på tapreste vis. Offiserene med et enkelt unntak utmerket seg med tapperhet og kaldblodighet; soldatene var alltid med uforferdet mot rede til å møte fienden fast besluttet til å seire. Jeg retter min takk til adjutant Biddulph for den tapre og effektive måten han assisterte meg på, og også til de andre offiserene for deres tapre handlinger under det stormfulle slag som endte i seier.” Armésjefen general Rosecrans sier i sin rapport: “The firing was terrific, and the havoc terrible. The enemy retreated more rapidly than they had advanced. In forty minutes they lost two thousand men.” Brigadesjefen fremhevet blant andre Porter på denne måten: “I am unable to give sufficient praise to the officers commanding the different regiments in the brigade; all have done their duty; but I must say that, in regard to Major Miller, Captain Olson, and Adjutant Biddulph, of the Thirty-sixth Illinois, --- that they behaved with great coolness and presence of mind, ever ready to obey my command.”

Tidlig i mai 1863 ble regimentets kommandant, oberst Silas Miller, tatt til fange og innesperret i Libby Prison i Richmond, Virginia. Porter ble da forfremmet til oberstløytnant og sjef for 36th Illinois Volunteers. Ifølge regimenhistorikerne var denne forfremmelsen høyst fortjenestefull for en sådan verdig offiser, hvis troskap og mot hadde vunnet regimentets tillit. Utnevnelsen var faktisk like ærefull for major D. Sherman som selv var den høyest rangerende offiser og hadde krav på stillingen, men han anbefalte kaptein Olson. Dette tilfellet av selvfornektelse, like ærefullt som sjeldent, forteller meget både om kaptein Olson og major Sherman.

Mot slutten av juni 1863 var Tullahoma-felttoget i gang, og oppgaven var å drive general Bragg’s armé ut av midtre Tennessee. Regimentet var nå en del av Cumberland-arméen som i begynnelsen av september innledet Chickamauga-felttoget ved å krysse Tennessee River. De konfedererte skulle nå drives ut av det strategisk viktige jernbaneknutepunktet Chattanooga for å åpne veien mot Atlanta. Det kom til slag ved den vesle elva Chickamauga Creek. Kamphandlingene ble innledet 18. september og hardnet kraftig til neste morgen ved daggry. Her havnet det ”norske” regimentet 15th Wisconsin midt i de hardeste kampene, og denne dagen ble sjefen oberst Hans C. Heg skutt. Han døde dagen etter. Dette var en søndag og turen var nå kommet til 36th Illinois. I første angrepslinje fikk de i sannhet smake bly. Utsatt for flankeangrep fra begge sider måtte regimentet falle tilbake og reorganisere. Overmakten ble imidlertid for stor, og regimentet ble sammen med en tredjedel av arméen drevet på flukt. Senere på kvelden slo resten av arméen retrett og trakk seg tilbake til Chattanooga hvor de forskanset seg. 36th Illinois led forferdelig i dette slaget. Bennett og Haigh skriver i sin regimentshistorie: ”I mellomtiden utviklet de fryktelige kampene seg til dødelig desperasjon. Oberst Miller, på hvem kommandoen over brigaden hadde falt, edelmodig som alltid; oberstløytnant Olson, tapper til det ytterste, og major Sherman, trofast og djerv, syntes allestedsnærværende. Uavlatelig oppmuntret de sine menn ved sitt eksempel til å vriste seiren ut av skjebnens hender, noe som desverre ble dem nektet.”

Angrepet på Missionary Ridge 25. november 1863. (Litografi av Cosack & Co., publisert av McCormic Harvesting Co. Fjellet i bakgrunnen er trolig Look-out Mountain)Tidlig i mai 1864 startet Atlanta-felttoget der 36th Illinois samme måned deltok i harde kamper ved Rocky Face Ridge, Resaca, Adairsville og New Hope Church. I juni var turen kommet til Kennesaw Mountain, og resten av sommeren deltok de i kampene ved Peach Tree Creek og Jonesborough. Det er dette felttoget som danner bakteppe i den berømte filmen ”Tatt av vinden”. Etter Atlantas fall marsjerte sørstatsarméen nordvestover mot Tennessee under ledelse av general Hood for å true Nashville. Cumberland-arméen ble sent nordover for å forsvare byen, og halve styrken under general Scofield sto en tid sør for Franklin. Under marsj ble de angrepet av Hood like utenfor byen mens de var i ferd med å gå i stilling, og utpå ettermiddagen den 30. november brøt Hoods styrker igjennom forsvarsverkene. En brigade der 36th Illinois ingikk ble beordret til motangrep for å tette hullet. Det utviklet seg til et fryktelig slag og et grusomt slakteri. På brigadens høyre flanke angrep Porter i spissen for sitt regiment. I regimenthistorien kan vi lese denne gripende skildring av Porters siste time: ”Oberst Olson var overalt hos sine menn med bifallsrop og oppmuntrende ord, uten hensyn til eget liv og sikkerhet. Kort etter å ha nådd forskansningen ble han truffet av en muskettkule som gjennomboret kroppen i hjerteregionen. Han segnet om, men fikk bedt løytnant Hall fra kompani E om å bringe ham bakover. Sersjant Yarnell fra kompani G hjalp til med å bære ham i dekning bak et mursteinshus nær forskansningen. Løytnanten merket at livet var i ferd med å ebbe ut og ropte til kaptein Biddulph at han måtte lede regimentet, da oberstens sår var dødelig. Yarnell rev en vindusskodde fra huset der de la kommandantens blødene kropp, og bar ham hurtig tilbake mens mengder av kuler og granater slo ned rundt dem. De nådde elven og fikk på hengende håret sikret den siste ledige plassen i en ambulanse der han varsomt ble plassert ved siden av den sårede fanebæreren, mr. Zimmer. Etter et siste blikk på sin døende sjef hastet de tilbake til fronten og kjempet tappert til slutten. Oberstens liv ebbet hurtig ut, og i halvt bevisstløs tilstand hvisket denne fromme og gudfryktige soldat ”Oh, help me, Lord!” Dette var hans siste ord, og hans hjerte sluttet å slå. Hans edle sjel hadde flydd til det landet hvor krig og kamp er ukjent. Da den tapre Olson falt bredte en kald skjelven seg langs slaglinjen; nærmest som et gys. Til hvilken som helst annen tid enn her foran fienden under morderisk ild ville de alle satt seg ned og grått som barn over hans skjebne. Tapper, generøs, besluttsom og pålitelig, ingen sto mer trofast ved sine menn, ingen var mer tro mot sitt land enn han (finnes bedre attest?). Alltid tilstede i regimentets farer og strabaser, han delte dem alle og vant sine menns hjerter og hengivenhet og skapte seg en glans som aldri vil bli innestengt og glemt selv om hans sønderrevne legeme smuldrer bort ute av syne i en ukjent og umerket grav. Porter C. Olsons navn vil leve for alltid og bli overlevert til kommende slekter, ulenkelig knyttet til det udødelige Thirty-Sixth.” denne artikkelen er et forsøk på å gjøre nettopp dette.)