Fox River Regiment og dets sjef

Av Gunnleif Taraldson Seldal

Blant de mange nordmenn som på 1800-tallet dro hinsides Atlanteren for å skape seg et bedre liv var det flere som satte dype spor etter seg i amerikansk historie. Oberst Hans Christian Heg, postmannen ”Snowshoe” Thompson og senator Knute Nelson for å nevne noen få. Også blant immigrantenes etterkommere finnes mange som utmerket seg på ærefullt vis. Flere har blitt behørig omtalt, og deres bragder er velkjent på begge sider av havet. Men det finnes også noen som er lite kjent i Norge. En av disse er Lieutenant Colonel Porter C. Olson som i en periode under den amerikanske borgerkrigen ledet 36th Regiment Illinois Volunteers i mange slag. 

Porter Chamberlain Olson så dagens lys den 11. april 1832 i landsbyen Manchester i Niagara County, upstate New York. Han hadde 50 prosent blod fra Ryfylke i årene. Faren var nemlig Ole Olsen fra gården Hetletvedt på Ombo; skoleholderen som sammen med flere andre valgte å forlate Norge i 1825 for å finne åndelig frihet i USA. ”Restauration” bragte dem trygt over havet, og Ole fulgte den største gruppen som dro nordvestover og satte seg bo i Murray Township, Orleans County. Ole, ungkar som han var, trakk videre vestover og tok seg arbeid på en papirfabrikk ved Niagara Falls. Omkring 1829 ektet han Sarah Porter Chamberlain, en pike av amerikansk ætt. Paret fikk flere barn her; Bertha Ann i 1830, og Søren Luther i 1834.



Niagara Falls sett fra canadisk side. Papirfabrikken der Ole arbeidet er nok borte forlengst. Hesteskofallene (Canada) til høyre i bildet. Høydeforskjellen er litt over femti meter.


I 1836 dro familien til Fox River Settlement i LaSalle County, Illinois, der flere av Oles reisefølge fra 1825 hadde slått seg ned. Han kjøpte jord et sted ved elven som ble kalt Middlepoint. Her kom yngstesønnen James Webster til verden i 1839. Samme år flyttet familien til Newark, Big Grove Township i nabofylket Kendall.

Ole var preget av Hans Nilsen Hauges filosofi; han fungerte en tid som skolelærer og markerte seg som legpredikant. Han reiste mye rundt som kolportør og besøkte de fleste norske nybyggergrender i Illinois, Wisconsin og Iowa. Han var sentral i etableringen av avisa ”Nordlyset”, og var dessuten involvert i ”The Underground Railroad”, en løst sammenføyet organisasjon som hjalp negerslaver under deres flukt til Canada. (Det kan se ut som et paradoks, men Canada under britisk styre var meget liberale både hva gjalt indianernes rettigheter som og i synet på slaveri.) I denne atmosfæren vokste barna opp. Og det ble sørget for utdannelse. Porter gikk først på skole i Newark, senere i Chicago. I to år studerte han ved Beloit College i Wisconsin. Etter dette underviste han ved Lisbon Academy i Illinois.

På vårparten 1861 intraff en begivenhet som skulle snu opp ned på Porters tilværelse. Det hadde en tid vært politisk uenighet mellom statene i nord; ”The Union”, og statene i sør; ”The Confederation”. Et av stridspunktene var synet på slaveri. Uenigheten nådde klimaks ved konfederasjonens angrep på og erobring av Fort Sumter i Charlestown, South Carolina. Teppet var dermed trukket til side for ”The Civil War”, også kalt ”The War of the Rebellion”. President Lincoln iverksatte mobilisering, og frivillige strømmet til for å la seg innrullere. Porter fulgte oppfordringen, og han satte seg fore å danne et kompani. Han rekrutterte frivillige hovedsakelig fra Newark, Nettle Creek, Mission og Northville Townships, og fikk samlet hundre mann, offiserer og befal inkludert. Han ble selv utnevnt til kaptein for kompaniet som ble en del av ”36th Regiment Illinois Volunteers” med betegnelsen Company F, også kjent som ”Newark Rifles”. De to brødrene hans ble også med; Søren Luther som korporal og James Webster som menig. I norske kilder hevdes det at de fleste i dette kompaniet var norske immigranter, men mannskapslistene viser at andelen var omtrent 25 prosent.

Porter, 1,70 på strømpelesten, var mørk i håret og lys i huden og hadde blå øyne. Han hadde et kristent sinnelag og var en sterk motstander av slaveriet. Kan hende var han besjelet av samme innstilling som en tidligere president, nemlig John Quincy Adams. Han som etterga boten utvandrerne av 1825 hadde pådratt seg, og løste slupp og skipper fra arrest. Presidenten uttalte en gang disse ettertenksomme ord: ”Frihet er ingen gave. Den er vår rett fra fødselen. Men det finnes tider da den må kjempes for.” I løpet av september 1861 ble 36th Regiment Illinois Volunteers, også kalt ”Fox River Regiment”, samlet i Camp Hammond i nærheten av Aurora. Oberst Nicholas Greusel var sjef for regimentet som besto av bortimot tusen infanterister fordelt på ti kompanier, samt to kavalerikompanier. Den 24. september var Porters ”Newark Rifles” som en del av regimentet klar til å gå i krigen.

Lieutenant Colonel Porter C. Olson 
36th Illinois Volunteers

“Old Thirty-Sixth” var et av de hardest prøvede regiment i unionshæren under borgerkrigen. De deltok i praktisk talt alle de trefninger og slag som fant sted på midtvestens krigsteater i de vel fire år krigen raste. Statistikken viser at i forhold til regimentets størrelse var der ingen i de amerikanske arméer som hadde flere drepte i kamp, samtidig som regimentet hadde færrest sykdomsdødsfall. Av de 965 infanterister som lot seg frivillig innrullere i 1861 fikk regimentet tilført 221 nye soldater i løpet av krigen. Over 700 soldater ble enten drept eller såret i kamp. Bortimot 120 døde av sykdom og 12 svalt ihjel i fangenskap. Under disse forhold delte Porter skjebne med sitt regiment i dets endeløse marsjer, og han deltok i alle dets heftige kamper helt til det fatale slaget ved Franklin, Tennessee. Ilddåpen fikk de i slaget ved Pea Ridge, Missouri, i mars 1862. Det var sørstatsgeneralen Earl Van Dorn, veteran fra krigen mot Mexico og fra kamper mot Comanchene i Texas, som gikk til angrep, men arméen hans ble presset til retrett. Neste korsvei var Perryville. Som en del av "Army of the Ohio" deltok regimentet i Kentucky-felttoget. Den 8. oktober kom det til slag i og rundt Perryville. Harde kamper der frontlinjen bølget fram og tilbake fra tidlig morgen til sene kvelden endte med at konfederasjonens armé i løpet av natten trakk seg tilbake inn i Tennessee. Mot slutten av året var regimentet underlagt ”Army of the Cumberland” under ledelse av general Rosecrans, og Murfreesboro-felttoget var i gang. Rundt årsskiftet 1862-63 kom det til et desperat slag ved Stone River. På årets siste dag, under fiendens heftigste angrep, måtte kompani F’s kaptein, Porter C. Olsen, midt i kampens hete ta kommandoen over regimentet. 


Scene fra slaget ved Stone River (Litografi av Kurz og Allison, Chicago)

Porter ble av samtiden betegnet som en beskjeden og likefrem mann, og inngående personlig kjennskap var nødvendig for fullt ut å forstå de mange kvaliteter ved hans karakter. Regimenthistorikerne Bennett og Haigh skriver at nest etter avdøde Miller sto ingen høyere og nøt varmere følelser hos sine menn enn Lieutenant Colonel Porter C. Olson. Det er gjerne i trengselstider at store ledere trer fram, og noen av dem besitter den unike evne det er å fremheve sine medarbeidere i stedet for egen person. Porters rapport fra slaget taler for seg selv: 

Om morgenen den 31. desember, kort etter daggry, rykket fienden fram med stor styrke fra skogbrynet bortenfor bomullsmarken overfor vår høyre flanke. De kom på skrå over marken. Etter å ha nådd foten av høyden dreide de halvt venstre og kom mot oss direkte i front. Da fienden hadde avansert tilstrekkelig langt opp i bakken til å komme i sikte beordret oberst Greusel regimentet til å avgi ild, noe vi øyeblikkelig adlød. Vi engasjerte fienden på kort hold; linjene var ikke over 50 m fra hverandre. Etter noen få salver ga regimentet som støttet vår høyre flanke etter. I denne situasjonen kjempet vi nesten en halvtime da oberst Greusel beordret regimentet til angrep. Fienden flyktet i stor forvirring tvers over bomullsmarken inn i skogen til venstre for oss og etterlot mange av sine døde og sårede på marken. Vi pøste en ødeleggende ild på dem under retretten inntil de var utenfor rekkevidde. 

36th gjenopptok stillingen på høyden, og støtten på vår høyre flanke kom fram. På denne tiden ble general Sill drept, og oberst Greusel tok kommandoen over brigaden. En frisk fiendebrigade rykket fram fra samme retning som den første hadde kommet, og i strålende orden. Vi åpnet ild mot dem med fryktelig effekt. Igjen vek regimentet på vår høyre flanke tilbake, og igjen var vi forlatt uten støtte. I denne situasjonen kjempet vi til ammunisjonen tok slutt, og fienden hadde fullstendig omgått vår høyre flanke. Nå beordret major Miller regimentet å falle tilbake. Under retretten ble major Miller såret, og kommandoen falt på meg. Kl. 0800 forflyttet vi oss bakenfor maisåkeren til skogbrynet; omtrent 500 m til høyre for Wilkinson Pike og 3 km fra Murfreesborough. Her traff jeg general Sheridan og rapporterte at regimentet var lens for ammunisjon, og at jeg ville være klar til innsats så snart jeg fikk ny. Vi hadde lidd alvorlig ved å motstå det overtallige angrepet. Jeg hadde nå kun 140 mann. Regimentet hadde ytt hardnakket motstand, mye takket være oberst N. Greusel for hans tapre dirigering av regimentet før han ble kalt bort. 

Dagen var ennå ikke over for vårt regiment. I totiden om ettermiddagen hadde de fått tak i ammunisjon og var igjen på vei til fronten. Her kom de under kraftig artilleriild. Porter skriver: “En 12-punders granat slo ned til høyre i regimentet og drepte Løytnant Soren L. Olson (en tapper og trofast offiser som ledet kompani F) og korporal Riggs, og såret tre andre.” Slik hedret Porter sin bror. Etter hvert stilnet kampene av, og regimentet kom senere ikke i ildlinjen, men tapene hadde vært enorme. I slutten av sin rapport skriver Porter: ”Under hele slaget oppførte regimentet seg på tapreste vis. Offiserene med et enkelt unntak utmerket seg med tapperhet og kaldblodighet; soldatene var alltid med uforferdet mot rede til å møte fienden fast besluttet til å seire. Jeg retter min takk til adjutant Biddulph for den tapre og effektive måten han assisterte meg på, og også til de andre offiserene for deres tapre handlinger under det stormfulle slag som endte i seier.” Armésjefen general Rosecrans sier i sin rapport: “The firing was terrific, and the havoc terrible. The enemy retreated more rapidly than they had advanced. In forty minutes they lost two thousand men.” Brigadesjefen fremhevet blant andre Porter på denne måten: “I am unable to give sufficient praise to the officers commanding the different regiments in the brigade; all have done their duty; but I must say that, in regard to Major Miller, Captain Olson, and Adjutant Biddulph, of the Thirty-sixth Illinois, --- that they behaved with great coolness and presence of mind, ever ready to obey my command.” 

Tidlig i mai 1863 ble regimentets kommandant, oberst Silas Miller, tatt til fange og innesperret i Libby Prison i Richmond, Virginia. Porter ble da forfremmet til oberstløytnant og sjef for 36th Illinois Volunteers. Ifølge regimenhistorikerne var denne forfremmelsen høyst fortjenestefull for en sådan verdig offiser, hvis troskap og mot hadde vunnet regimentets tillit. Utnevnelsen var faktisk like ærefull for major D. Sherman som selv var den høyest rangerende offiser og hadde krav på stillingen, men han anbefalte kaptein Olson. Dette tilfellet av selvfornektelse, like ærefullt som sjeldent, forteller meget både om kaptein Olson og major Sherman. 

Mot slutten av juni 1863 var Tullahoma-felttoget i gang, og oppgaven var å drive general Bragg’s armé ut av midtre Tennessee. Regimentet var nå en del av Cumberland-arméen som i begynnelsen av september innledet Chickamauga-felttoget ved å krysse Tennessee River. De konfedererte skulle nå drives ut av det strategisk viktige jernbaneknutepunktet Chattanooga for å åpne veien mot Atlanta. Det kom til slag ved den vesle elva Chickamauga Creek. Kamphandlingene ble innledet 18. september og hardnet kraftig til neste morgen ved daggry. Her havnet det ”norske” regimentet 15th Wisconsin midt i de hardeste kampene, og denne dagen ble sjefen oberst Hans C. Heg skutt. Han døde dagen etter. Dette var en søndag og turen var nå kommet til 36th Illinois. I første angrepslinje fikk de i sannhet smake bly. Utsatt for flankeangrep fra begge sider måtte regimentet falle tilbake og reorganisere. Overmakten ble imidlertid for stor, og regimentet ble sammen med en tredjedel av arméen drevet på flukt. Senere på kvelden slo resten av arméen retrett og trakk seg tilbake til Chattanooga hvor de forskanset seg. 36th Illinois led forferdelig i dette slaget. Bennett og Haigh skriver i sin regimentshistorie: ”I mellomtiden utviklet de fryktelige kampene seg til dødelig desperasjon. Oberst Miller, på hvem kommandoen over brigaden hadde falt, edelmodig som alltid; oberstløytnant Olson, tapper til det ytterste, og major Sherman, trofast og djerv, syntes allestedsnærværende. Uavlatelig oppmuntret de sine menn ved sitt eksempel til å vriste seiren ut av skjebnens hender, noe som desverre ble dem nektet.” 

Denne scenen fra slaget ved Chickamauga skildrer oberst Heg og hans norske 15de Wisconsin i kamp. Oberst Heg falt i dette slaget. (Oljemaleri av Carl L. Boeckmann)

Fremdeles sto dette hardt prøvede regimentet foran store utfordringer. General Braggs armé tok stilling på høydene rundt byen og iverksatte beleiring av Cumberland-arméen. Nederlaget kombinert med fiendens nærvær samt knapphet på matforsyninger hadde en demoraliserende effekt. Sulten begynte å gjøre seg gjeldene. Nå hadde general Grant tatt kommandoen over alle norstatsstyrker i vest, og han sendte sin gamle Tennessee-armé mot Chattanooga for å bryte beleiringen. Denne forsøkte å angripe fiendens flanker uten særlig hell. De beleirede gikk da til frontalangrep mot høydedraget Missionary Ridge den 25. november. Også her ledet Porter besluttsomt sitt regimentet og snart befant de seg i slagets værste brennpunkt. Her er et utdrag fra hans rapport: 

”Klokken 14.30 ga oberst Sherman ordre om at jeg skulle rykke fram på et gitt signal sammen med resten av slaglinjen. Signalet kom, og ”Thirty-sixth” avanserte i følge med frontlinjen. På en avstand av 400 m kom vi til syne på en åpen slette som strakte seg til foten av høyden. Vi rykket fram over sletten i springmarsj mens våre rekker ble gjennompløyd av kanonskudd og granater. Da vi kom innpå løp fienden i hurtig retrett til toppen av høyden der de tydeligvis hadde til hensikt å forskanse seg. Da vi nådde fram til fiendens første forsvarslinje nær foten av høyden stoppet vi et minutt eller så for å få igjen pusten. Jeg beordret nå regimentet fremad for innta fiendens andre forsvarslinje. En nådeløs skur av sprenggranater og kardesker feide nedover åssiden. Svermer av muskettkuler svirret gjennom våre rekker, men våre menn besvarte ilden med styrke og nøyaktighet. Fremme ved andre forsvarslinje i åssiden (den tredje fra vårt utgangspunkt) stoppet vi igjen en stakket stund. Disse korte hvilepausene ble utnyttet til å påføre fienden dødelig ild. Igjen beordret jeg regimentet til angrep. De adlød ivrig, og slik besteg vi åsryggen, stoppet fra tid til annen for å avlevere ild og hvile litt, for i det tempo vi hadde avansert under det lange angrepet – soldatene bar i tillegg til feltutrustningen 80 ammunisjonsrunder – var troppene nesten utslitt. 

Åssiden var bratt og kupert; ilden fra fienden uopphørlig, flere steder stod fienden sterk bak barrikader av tømmerstokker, skinner, eller stein; men tross alle vanskelighetene som måtte overvinnes nådde vi toppen av åsen på mindre enn halvannen time etter angrepets start. Da vi trengte inn i stillingene flyktet fienden i stor forvirring; sammenbruddet var fullstendig. I samarbeid med andre av brigadens regiment bisto vi i erobringen av flere kanoner, en del ammunisjonsvogner og mengder av håndvåpen. Jeg er viss på at mine overordnede fullt ut vil dele anerkjennelse med de tapre offiserer og menn som sto under min kommando. Vi gikk i bivuakk på åsen i nærheten av det huset general Bragg hadde benyttet som hovedkvarter.”

Angrepet på Missionary Ridge 25. november 1863. (Litografi av Cosack & Co., publisert av McCormic Harvesting Co. Fjellet i bakgrunnen er trolig Look-out Mountain)



Tidlig i mai 1864 startet Atlanta-felttoget der 36th Illinois samme måned deltok i harde kamper ved Rocky Face Ridge, Resaca, Adairsville og New Hope Church. I juni var turen kommet til Kennesaw Mountain, og resten av sommeren deltok de i kampene ved Peach Tree Creek og Jonesborough. Det er dette felttoget som danner bakteppe i den berømte filmen ”Tatt av vinden”. Etter Atlantas fall marsjerte sørstatsarméen nordvestover mot Tennessee under ledelse av general Hood for å true Nashville. Cumberland-arméen ble sent nordover for å forsvare byen, og halve styrken under general Scofield sto en tid sør for Franklin. Under marsj ble de angrepet av Hood like utenfor byen mens de var i ferd med å gå i stilling, og utpå ettermiddagen den 30. november brøt Hoods styrker igjennom forsvarsverkene. En brigade der 36th Illinois ingikk ble beordret til motangrep for å tette hullet. Det utviklet seg til et fryktelig slag og et grusomt slakteri. På brigadens høyre flanke angrep Porter i spissen for sitt regiment. I regimenthistorien kan vi lese denne gripende skildring av Porters siste time: 

”Oberst Olson var overalt hos sine menn med bifallsrop og oppmuntrende ord, uten hensyn til eget liv og sikkerhet. Kort etter å ha nådd forskansningen ble han truffet av en muskettkule som gjennomboret kroppen i hjerteregionen. Han segnet om, men fikk bedt løytnant Hall fra kompani E om å bringe ham bakover. Sersjant Yarnell fra kompani G hjalp til med å bære ham i dekning bak et mursteinshus nær forskansningen. Løytnanten merket at livet var i ferd med å ebbe ut og ropte til kaptein Biddulph at han måtte lede regimentet, da oberstens sår var dødelig. Yarnell rev en vindusskodde fra huset der de la kommandantens blødene kropp, og bar ham hurtig tilbake mens mengder av kuler og granater slo ned rundt dem. 

De nådde elven og fikk på hengende håret sikret den siste ledige plassen i en ambulanse der han varsomt ble plassert ved siden av den sårede fanebæreren, mr. Zimmer. Etter et siste blikk på sin døende sjef hastet de tilbake til fronten og kjempet tappert til slutten. Oberstens liv ebbet hurtig ut, og i halvt bevisstløs tilstand hvisket denne fromme og gudfryktige soldat ”Oh, help me, Lord!” Dette var hans siste ord, og hans hjerte sluttet å slå. Hans edle sjel hadde flydd til det landet hvor krig og kamp er ukjent. Da den tapre Olson falt bredte en kald skjelven seg langs slaglinjen; nærmest som et gys. Til hvilken som helst annen tid enn her foran fienden under morderisk ild ville de alle satt seg ned og grått som barn over hans skjebne. Tapper, generøs, besluttsom og pålitelig, ingen sto mer trofast ved sine menn, ingen var mer tro mot sitt land enn han (finnes bedre attest?). Alltid tilstede i regimentets farer og strabaser, han delte dem alle og vant sine menns hjerter og hengivenhet og skapte seg en glans som aldri vil bli innestengt og glemt selv om hans sønderrevne legeme smuldrer bort ute av syne i en ukjent og umerket grav. Porter C. Olsons navn vil leve for alltid og bli overlevert til kommende slekter, ulenkelig knyttet til det udødelige Thirty-Sixth.” denne artikkelen er et forsøk på å gjøre nettopp dette.)
Scene fra slaget ved Franklin 30. november 1864. (Litografi av Kurz og Allison, Chicago)

Hoods angrep ble slått tilbake med store tap på begge sider. General Scofield skal etterpå ha uttalt at seieren i høy grad skyldtes Olsons kaldblodige mot og hans tapre regiment. Sjefen for andre divisjon, brigadegeneral George D. Wagner, skrev i sin rapport: ”Jeg kan ikke her nevne alle heltedådene, men det må være meg tillatt å uttrykke min sorg over tapet av en så tapper og fullkommen offiser som Lieutenant Colonel Olson, Thirty-sixth Illinois Veteran Volunteers, som i spissen av sitt regiment angrep fienden og bidro enormt til å redde dagen.” 

James Webster som etter sin kontraktstid hadde blitt dimmitert et par måneder tidligere sørget for å få bragt brorens legeme hjem til Newark der han ble begravet på Millington-Newark Cemetery. Graven ble ikke merket, og slektningene flyttet fra. Noen år senere mente Porters overlevende soldatkamerater at han fortjente et verdig minne. En komite bestående av en representant fra hvert kompani ble dannet for å samle inn penger og sørge for utformingen. Flere år gikk, men endelig i september 1882 ble monumentet reist og avduket på Porter C. Olsons grav. Det skjedde ikke uten viderverdigheter; graven var nemlig umerket, så den måtte åpnes basert på vage antagelser for å få det bekreftet.

 
Det er nesten ufattelig å forestille seg hvordan slagene under borgerkrigen ble utkjempet. Ofte deltok over 100.000 soldater, begge sider medregnet. Det tilsvarer faktisk to tredjedeler av Stavangers befolkning. Tapene ble regnet i tusener. Også til ettertanke: Mens dyktige personer gjerne brukte hele livet før de oppnådde berømmelse ble dette Porter til del i løpet av tre dramatiske år. Paradokset er at sønnen til en ryfylking som sannsynligvis valgte å bli skoleholder fremfor militærtjeneste ble en av borgerkrigens helter. Opplysningene er stort sett hentet fra boken ”History of the Thirty-Sixth Regiment Illinois Volunteers, During the War of the Rebellion” av L. G. Bennett og William M. Haigh; den ble publisert i 1876. Avskrift av offisielle rapporter fra borgerkrigen er også benyttet. Forfatteren påtar seg ansvaret for oversettelsene. Henimot 6000 norske immigranter deltok i denne krigen. For interesserte anbefales boken ”Til våpen for det nye land” av Karl Jakob Skarstein, utgitt i 2001.






Monument reist til Porter C. Olsons minne. Noen sørger fremdeles for friske blomster; 144 år etter, på samme måte som i Finland der deres falne soldater er stedt til hvile på heltekirkegårder. Tegnet med lys (fotografert) av Gunleif Seldal.

Comments